Urbanitas

Author: roxince

  • En vellagret kirke

    Kirken, den er et gammelt hus. Læresetningene er gamle, klærne presten bruker er gamle (i stil, og ofte i alder), og sproget en god del av kirkens dokumenter er skrevet på, og som den latinske ritus anerkjenner som sitt offisielle sprog, er såpass gammelt at dets morsmålsbærerne døde ut 1300 år siden, altså før Norge i det hele tatt blev kristnet. En god del mennesker i dagens Norge tenker og anser Kirken som irrelevant, som et lik som holder på råtne, som om den skal dekomponere fullstendig om du gir den noen få år til. De ugudeliges veier er ikke Herrens veier, de skjønner nemlig ikke hvordan fermentering fungerer.

    Kanskje en av dette bladets oppskrifter har lært leserne om hvordan en kan fermentere agurker eller kål efter ureuropeisk vis. En skal vanligvis ta noen grønnsaker, sette dem i saltlaken, og la dem stå. Plutselig opplever den helt vanlige norske hodekålen en substansiell forvandling og ender opp som sauerkraut. Nu er den blitt til supermat og koster ti ganger så mye per kilo, den var tilsynelatende på vei til å dø, men se den lever. Parmesan lagres i minst ni måneder, god vin kan lagres i tiår, men alle disse har en utløpsdato, efter et halvt år er det ikke like trygt å ete sauerkraut, men går det an å si at denne analogien holder når det gjelder trosuttrykk? Har latinen gått ut på dato? Må sproget moderniseres for å gjøre troen relevant for dagens nordmenn.

    Nei er ofte svaret, for det sies at latin er et hellig sprog. Men enhver som har lest Catullus vet at det er intet som gjør latin helligere enn norsk. For på latin kan en både uttrykke de beste velsignelser og de verste  forbannelser. Det sies også at latin er gammelt og kan uttrykke mere enn norsk. Det stemmer, men det kan også sies om gresk, sproget Det nye testamentet er skrevet på, og sproget som latinen henter sine fagbegrep fra (consubstantialis som vi synger i Credo er en oversettelse av den greske homoiousios). Eller er latinen kanskje universell og bevarer liturgisk kontinuitet? Men østlige ritus har aldri hatt problem med å bruke vernakulær og disse bevarer liturgisk kontinuitet til betydelig større grad, gitt at de feirer en 1500 år gammel liturgi. Er det kirkens offisielle sprog? Ja, men Vatikanet har i praksis gått over til dialekt av vulgærlatinen som vi kaller for italiensk. Dessuten skjønner så å si ingen katolikker i Norge latin, og da er det nesten på linje med magiske trylleformler som kan få Kirken til å oppleves som et museum. 

    Hvorfor skal vi da beholde latin? Fordi den er vellagret og får Kirken til å smake godt. Latin er egentlig ikke et hellig sprog i seg selv, men deler av det sproget har vært fermentert i katolisismens lake. Å hive den ut i vinduet så plutselig hadde vært på lik linje med å helle Château Latour i vasken. Latinen gjør Kirken demokratisk, for også de døde får en stemme om hvordan liturgien bør feires. Latinen gjør Kirken appellerende, for det bærer et mystisk preg. Norsk kan bli som latin, men om tusen år, om vi bruker riktige mengdeforhold og lar den marineres i katolisismens saft. Jeg tror at en av måtene å gjøre det på er å videreutvikle salmeskatten og formidle katolske og ikke lutherske læresetninger i vår hymnologi. Vedlagt finner dere mitt forsøk på dette, jeg har ikke funnet en verdig melodi og jeg utfordrer derfor musikkyndige til å gjøre dette for meg.

    Rik og fattig, høy og lav
    Alle går til grunne
    I det helvedmørke kav
    Om en ei tar sundet
    Ført av Herren Jesus Krist
    Som forløser deg til sist

    Ei kan gull forløse deg
    Eller flytte stengslet
    Velg imens du kan din vei
    Som ei gjør deg fengslet
    Kristi dyders offerprakt
    Som all synd har ødelagt

    I de mørke dagers løp
    Står frem Kristi skare
    Ødelagt er syndens svøp
    Bønnenes fanfare
    Hilser Seierherren stor
    Og hans Rene Jomfrumor

  • Den fortapte fastetid

    En endring er på gang i det norske samfunnet – en endring som har vart i flere år. Den viser seg tydelig i NRKs valg om å hylle ramadan som en kulturell kuriøsitet, imens den kristne fastetiden blir forbigått. Selv fastelavenssøndagen har nu blitt dekket ved den magre bruksanvisningen til hvordan fastelavensboller skal konsumeres – som om bot og aske kan erstattes av kremfylte boller.

    Til tross for at vår kristne kulturarv er en del av Kongerikets grunnlov, så lever trolig de fleste nordmenn uvitne om at kristne også har en fastetid pågående i dette øyeblikk. Jeg ville opprinnelig fokusere på hvordan det føles urettferdig at “alle” vet om id, men få vet om askeonsdag, men valgte heller å satse på paradokset: jo mer vi omfavner mangfold og inkludering, desto mer forsvinner korset i mengden. .

    Kanskje er kristendommen på vei ut for både samtiden og vitenskapsmenn fordi de anser den som kun de svunne dagers efterlevning. Vitenskapelig sannhet, sier de, er ubenektelig, den baserer seg på empirisk og logisk evidens og reproduserbare undersøkelser, men kristendommen er ikke det. Derfor er den ikke relevant. Det er ved slike anledninger at en bør spørre seg om hvorvidt det de forteller om seg selv er sant. For om en lukter nok på vitenskapelig anlagte fasaden, oppdager en ganske straks en teft av materialisme forkledd i religiøs drakt. De forveksler hønen med egget, når de glemmer at kristne forskere eksisterte og eksisterer. De glemmer historien og det at Oxford er ikke bare nyateismens hjem, dets motto sier at “Herren er min opplysning”.

    Utfordringen med materialismen er at den innestenger en, til tross for at det hevdes en frigjøring. Blind tro på vitenskapen lærer oss å veie stjerner og atomer, men ikke mors kjærlighet. Det er jo ingen logisk nødvendighet i at ens mor elsker en, kun en sannsynlighet. En konsekvent materialist reduserer mennesket til en vag ansamling av atomer, som forhåpentligvis også kan tenke. Et slikt atomreduksjonistisk syn på mennesker gjør det vanskelig å vite om jeg har kysset hunden eller bestemoren, å skille en tilfeldig gruppe av atomer fra en annen forutsetter noe høyere enn fysikk, det forutsetter metafysikk, som en konsekvent materialist avviser.

    Inkludering og frihet settes høyt i det norske samfunn, friheten som stanser ved korset, men ikke ved halvmånen. Ramadan, våre muslimske medborgeres hellige tid, blir feiret, imens den kristne fastetiden forblir ukjent. Til syvende og sist handler ikke inkludering om å erstatte det som allerede finnes, men om å utvide det. Slikt innebærer kjærlighet, men en kan ikke elske andre med mindre en elsker seg selv. Og om vi ikke klarer å respektere vår egen kultur, så kan vi glemme å respektere andre.

  • Inhuman humanisme

    Norges arv er efter grunnloven kristen og humanistisk. Dette er vårt verdigrunnlag med menneskeverd i midten. Likevel må det sies at vi er dårlige på både kristendom og humanisme

    Når det kommer til kristendommen er Norge for lengst blitt et mye mindre troende land, eller slik Hans Majestet sa i sin tale “Nordmenn tror på alt og ingenting”. Dette er ikke bare synlig ved minimal deltakelse i gudstjenester og fjerning av julegudstjenesten som et kulturelt knutepunkt. Men også av nedlatende syn på kristne, som om kristne har gjennom tiden vært gledesdrepere. I dette landet er vi altså dårlige på kristendom, når flere vet om ramadan enn om kristen fastetid.

    Hva med humanismen? Bare fordi human-etisk forbund eksisterer og skaper forvirring ved å bruke begrep som minner om humanismen, så må ikke det sekulære livssynet (altså religion uten tro) sammenlignes med humanisme som sådan. Jeg har alltid lurt på hvordan menneskeverd, som står i humanismen sentrum, kan legitimeres uten å innrømme at mennesker er skapt i Guds bilde. Det oppleves mer som om humanismen er en vekst ut fra kristendommens rot. Og som enhver vekst kan den ikke leve lenge uten roten. Men er vi gode humanister? Neppe. Mennesker i Norge har for vane å gå forbi dem de kjenner, og ikke hilse på ens naboer. De er flinke til å sosialisere kun ved inntak av betydelige mengder alkohol. Ellers er nordmenn stadig mer isolerte, sky og ensomme. Vi er altså dårlige til å være humane, for småprat innebærer blant annet anerkjennelse av en annens verdi, og dermed er vi ingen gode humanister heller.

    De nye inhumane hedninger har startet det motsatte av Viktoriatiden med fokus på sex og frykt for døden. Verre enn noen kristne asketer avviser de livets virkeligheter, slik som det vakre, og bygger de vederstyggeligste bygninger som finnes. Til tross for fokus på miljøvennlighet skal disse bygningene ikke stå mer enn 50 år. De ser med avsky på det humane, på den menneskelige varmen som oppnås ved ekte kommunikasjon, som av og til må begynne med småprat. Det finnes et eget ord for den type mennesker – kynikere – og om menneskene ikke skal være i stand til å gjenoppdage sin kristne og humanistiske arv så skal Norge ha kynisk egoisme som sitt verdigrunnlag om noen korte år.

  • Komedie i tragedietiden

    I en god tragedie, i antikk aristotelisk forstand, er mennesker fremstilt bedre enn det de er i virkeligheten. Imens komedie gjør det motsatte, mennesker blir fremstilt som verre enn det de faktisk er i virkeligheten. Effekten blir ganske åpenbar, da er for eksempel en overvektig person ikke bare overvektig, men klønete, fråtsende og morsom. Den forrige setningen har  med vilje blitt skrevet på denne måten, for den jevne nordmann får akselerert hjertebank av å lese noe slikt, det vet jeg for jeg fikk det av å skrive det. Hvorfor skjer dette og hva skjedde med komedie som sjanger? Det er nettopp det teksten skal handle om. 

    Ikke altfor lenge siden fullførte jeg Aristofanes sin Lysistrata. Komedien forteller om en forsamling av greske kvinner som blir såpass lei mennenes meningsløse krigføring at de ender opp med å utklekke en plan – de skulle kle seg ut i tynne gjennomsiktige klær, som de skulle stenke med saffranvann (saffran er i antikk forstand symbol på forførelse og femininitet), og opphisse sine menn, for å så låse seg inn i Atens Akropolis, hvor en blant annet finner byens skattekammer, og streike inntil sexlystne menn skulle stifte fred. Det som overrasket meg var at komedien får en til å le ikke bare av mennene som fører krig, men av begge kjønnenes stereotypier. Skuespillet ler av at mennene er krigerske, dumme og hjelpesløse, men også av at kvinner elsker luksuriøse varer, er overfladiske i sine løfter (noen dager efter sexstreiken vil noen av kvinnene rømme for å “sjekke sine bløtlagte klær”) og bruker sex som våpen. Aristofanes gjør ikke narr av et bestemt kjønn, men heller fremstiller kjønnene i deres absurditeter, for å gjøre et større poeng om krig og politikk. Å skrive noe sånt i dag kunne ha fått en til å havne på kanselleringslisten. 

    Jeg er ikke særlig glad i begrepet woke, det føles så utdatert ut, jeg tror at det kulturelle fenomenet som gjør komedien umulig er at folk har blitt fagidioter som aksepterer alle påstander som faktapåstander fra naturvitenskapelig sjanger, da er det ikke så lett å le – for en spøk inviterer et menneske til et alternativt univers der mennesker er stereotyper og ikke individer. Ignorer en det, så ender en opp med å danne egne klasser som en ikke kan le av i offentligheten fordi de har “historie bak seg”, men det er hyklersk. For eksempel kan man ikke le av at tjukke folk er stereotypisk klønete, men en kan le av at veltrente folk er egoitiske og selvopptatte. En kan le av at russere liker vodka, men å le av at afroamerikanere liker frityrstekt kylling er tabu. En kan le av grådige skotter og sunnmøringer, men ikke av grådige jøder. Ja, da går komediesjangeren rett i dass, med promping og avføring, noe jeg forresten synes er morsomt, men som ikke bør være det eneste man kan i offentligheten le av. Da fjernes kjernen til det komedie kan gi som en sjanger, le av alle for å fortelle noe sant om samfunnet, å kunne fremstille mennesker som stereotyper som er verre enn i virkeligheten. Samtidsfilosofen Slavoj Zizek sier at det første som forsvant før krigen i Jugoslavia var latter, plutselig klarte ikke de forskjellige folkegruppene i landet le med hverandre og fortelle hverandre vitser om hverandre uten å bli fornærmet. Veien bort fra polariseringen som så mange klager på er invitasjonen i den skjønnlitterære sjangeren, invitasjonen til ekte, usensurert komedie.

  • Den Første diktsamling

    Livets lange forløp

    En bønn

    Jeg ber ikke lenger
    Min bønn har forsvunnet
    Og selv om jeg trenger
    Gud Fader og Sønnen
    Forent av Den Hellige Ånden, i bønnen
    Treenig, Udelelig, Salige Gud
    Som hører hvert stønn og som hører hver bønn
    Som kleder enhver i barmhjertighets skrud
    Som gir oss for synd og for gjerninger lønn
    Gud Fader, og Sønnen, og Ånden jeg trenger
    For meg har Guds Blod ut på Golgata runnet
    Hvor kommer vår hjelp fra, jeg sier og stønner
    Jeg ber ikke lenger, Gud hjelp meg med bønner

    Til ungdommen

    Akk ungdomens iver
    Akk alderdoms smerte
    En kan bare sitte og erte
    Hva ungdommen giver.
    De erfarnes ord og råd
    Ungdommen har sine dåd
    “Men vi verden oppliver”
    Og med brennende øyne
    Bedriver de verste løgne’
    Akk hva av oss bliver
    Det vet vel ingen unge
    De som ei passer på tunge
    De bare sitter og kiver

    Velvære

    Som medisin er gode retter
    Og venners latter gjør en hel
    Så synd på den som kroppen vokter
    Men som ei passer på sin sjel

    Turen hjem

    De kvasse bølgers spisse topper
    Har jeg besett på veien hjem
    De er så frie og de hopper
    Som på en fattigmann hans lopper
    Går opp og ned og alltid frem

    Det mørke berget hilser sakte
    Velkommen hjem du gamle venn
    En buss har valgt deg her å frakte
    På glede må du ikke jakte
    Plukk opp ditt sverd, din skarpe penn

    Og kjærlighet har blitt meg skjenket
    Av Ånd som fyller alt i alle
    I bakken har selv solen blenket
    Av Herren Gud så nådig senket
    Han og lot mørkets rike falle

    Vi er i mørket kan jeg si
    I så fall gjelder dette meg
    En sjel er født så fri, så fri
    Den frihet – den vil alltid svi
    Av frihet blir man altså lei

    Eit Bodø-kvad

    Eg fann meg sjølv i poetbyen Bodø.
    Midt i midnattsol utan natt, utan ende.
    Eg er her åleine, lat oss sjå kva eg gjer,
    me menneske veit lite om kva som kan hende.

    Livet er ikkje for lukke og spel,
    slik tullprat gjev oss aldri ei meining.
    Ein dåre bablar om glede og rus,
    den vise – han har lite peiling.

    Sjølv med Herren kan ein finne seg sjølv i den svartaste skuggen.
    Men då vert livet så kort og så trist.
    Hugs at ditt liv gjev meining til andre, et kvalbiff og kos deg.
    Midnattsol skinn og ditt liv har ein frist.

    Sigarettsangen

    Til deg jeg synger nå mitt kvad
    Du lille flamme, min bukett
    Av blå din sky, du dødens tegn
    På livets vei, er du vel rett
    For meg og andre? Ja, hvem vet
    Du er et måltid i et pust
    Og jeg så gledes av din sang
    Men indre i meg skaffer rust

    Du avvist er i dagens lys

    Folk hater deg, og ja, de ler

    Men jeg bevarer deg i meg

    Dog aldri gledes, aldri ber

    Mitt kvad til deg, med røyk og pust

    Og mine kinnbein rødmer her

    Jeg gledes og jeg hater slik

    Når du ei sammen med meg er

    Et hardt hjerte

    Stein, om du kun var av kjød
    Om du for en gangs skyld det kunne føle
    Om det i deg var noe glød
    Om du kunne med kjærlighet brøle
    Du er i mitt vesen, mitt indre
    Deg, gamle stein, blir jeg aldri kvitt
    Hva kan deg fra smerte forhindre
    Hva kan gjøre at du føler fritt?
    Ennå stein, om du kun var av kjød
    Om du samlet solstrålenes glød
    Om du ventet tålmodig, tross smerte
    Hadde av deg blitt noe, mitt hjerte

    Blant druer og oliven

    Blant oliven og ranker av vin
    Så jeg dalen av levende ben
    Som ei lenger seg holder i livet
    En skjelett som forbliver igjen

    Jenni

    På vår balkong

    På vår balkong blev gleden født på ny
    Og hvil kom over dette livets mørke
    En ro som minner om den røykens sky
    For alt vi ventet alt vi gadd å orke
    Berøring, varme, smil, de var til stedet
    Da vi hverandre kysset, ja vi lo
    Vi så hverandres øyne og så glede
    Det at det skjedde lar seg ikke tro

    Din huds berøring, glør av hud, beruset
    de gjorde meg, samt glad og svak, med slikk
    Vi drakk hverandres lepper stille, usett
    Vi lyttet til den kjærlighets musikk

    Du spilte meg, jeg spilte deg min harpe
    Balkongens minner, ja balkongens gode ry
    Og nytelse den gav oss toner skarpe
    Som gleder hjertet og gjør sjelen ny

    Ja slik en harpe er du, slank og prydelig
    Og trist blir aldri jeg som tar på deg
    Og kroppen pyntet er av halsen nydelig
    Av din musikk vil aldri jeg bli lei

    Jeg er en mann, og kvinnen min jeg vil berøre
    Slik på balkongen, ja, og la oss synge sang
    Fortelle det vi sa i andres øre
    Og gledes i hverandre nok en gang

    Jeg lenges

    Hva liker jeg ved deg min venn?
    At du er søt og god og pen?
    At du bor på en øde grend?
    At du av Gode er en gren?
    At dine lepper søte er?
    At dine ord så skjønne?
    At jeg er glad i det du ler?
    At dine øyne grønne er?
    Alt dette, ja, er ikke nok
    For å beskrive deg
    Du er en helhet, du er mer
    Og jeg vil ha deg, ha deg nær
    Berøre dine hender, lepper
    Og dine kinn, slike rosepepper
    Berørt av vekster på min hake
    Jeg lenges nu å dra tilbake

    Leppers mjød

    Når våre lepper straks skal drikke
    Av våres lepper søte mjød
    Og våre hender skal beføle
    Av kroppen langt bevarte glød
    Når vi berøres og berører
    Gledes og gleder, min veninne
    Da blir vi våkne og fullkomne
    Og kan i våres kyss forsvinne

    Ditt fravær

    Vin, hvit og rød
    Og slik en liten dreng
    Jeg drikke vil
    Og ligger på min seng
    Tid, god og rask
    Den flyvet har forbi
    Kun i den tid
    Var jeg alvorlig blid
    Vin smaker ei
    Om du ei står meg nær
    Vann gjør meg tørst
    Min cara, cara kjær
    Og om jeg så
    Deg kunne se min venn
    Da ville jeg
    Bli livlig nok igjen

    Ro

    På Ro har jeg funnet min hvile
    På Ro har jeg funnet min ro
    På Ro har jeg funnet en kilde til glede
    Så plutselig, ja, at det lar seg ei tro

    På Ro, ja der bor hun, min glede
    På Ro, ja der bor hun, min skatt
    Og når jeg igjen vil meg komme til Ro
    Vil skyer forsvinne, samt også min natt

    Håret og kammen

    Kom, la oss drikke av elskernes vin
    Det er det jeg lengtes efter hver dag
    Min nese kan lukte den gyldne tobakk
    Mine fingre kan føle vårt felles behag

    Jeg er fange av avstand, jeg er fange av sorg
    Og som med en kniv blir nå stukket mitt hjerte
    Jeg vil spy, jeg vil falle, jeg mangler nå krefter
    For uten deg føler jeg slik et smerte

    Men kom, la oss gledes til vinrankens frukt
    Elskernes vin som vi skal drikke sammen
    Varme og lukt og berøring og smak
    For vi passer tross alt slik som håret og kammen

    Jeg elsker

    I det jeg vandrer fritt på takets høyde og mine tanker vandrer fritt
    I det jeg bærer tyngder og beveger skitt på en høyde skritt for skritt
    Frem og tilbake, opp og ned, og høyt og lavt og smart og dumt
    Jeg oppdager at du er ikke her og føler meg så svakt, og leit og tomt

    En klok mann sa at han så elsker, i tid og evighet sin make
    Jeg savner deg, og lides meget, og gleder meg til du tilbake
    Deg til meg vender, du min glede, ja du min stjerne og min sol
    Imens du meg så godt berører jeg sitter trygt på gledens stol

    I det jeg ser deg mens du sover, jeg ser en kvinne vakker, prektig
    Deg vil jeg ha og deg jeg nyter, til deg jeg dras av kraften mektig
    Som brakte oss hverandre nær, ja førte oss fra avstand sammen
    En kraft primal og vill og ren, som brenner slik som brenner flammen

    Dog nok en ting må sies så til en som jeg nå holder kjær
    En jente som meg gjør så glad, og som jeg har mitt hjerte nær
    Av det å høre eller si jeg aldri aldri bliver lei
    Tre enkle og vidunderlige ord til deg fra meg: jeg elsker deg

    Min muse

    Slik solen som gjentar sin bane
    Og flyter langs himmelens rand
    Skal mine ord ei være nye
    Men gamle, dog aldri av vane

    Slik vesen av lyset opplives
    Slik blir jeg opplivet av deg
    For hjertet mitt banker av glede
    Ja, med deg jeg gledes og trives

    Min muse hva finner jeg i deg?
    Manfoldige skatter som synes
    Smaragder er øyne så vakre
    Og lepper slik perler av ferskvann
    Ditt hår slik som gull og som bronse
    Ja ansiktet skjønt, og ditt vesen
    Oppliver meg Jenni min glede
    Ditt navn er slik honning på tungen
    Deg vil jeg nå skue og røre

    Det kontemplative mål

    En hymne

    Rik og fattig, høy og lav
    Alle går til grunne
    I det helvedmørke kav
    Om en ei tar sundet
    Ført av Herren Jesus Krist
    Som forløser deg til sist

    Ei kan gull forløse deg
    Eller flytte stengslet
    Velg imens du kan din vei
    Som ei gjør deg fengslet
    Kristi dyders offerprakt
    Som all synd har ødelagt

    I de mørke dagers løp
    Står frem Kristi skare
    Ødelagt er syndens svøp
    Bønnenes fanfare
    Hilser Seierherren stor
    Og hans Rene Jomfrumor

    Det frie valg, skrevet fritt i Madrids park

    La oss bli enige og si
    At liv i synd forlater arr
    Som gjør deg til en evig narr
    Og uten Gud blir en ei fri

    Og med det vakre blir du kjent
    Når du forlater synd og ser
    At djeveltrynet av deg ler
    Når lystens ild i deg blir tent

    Og som med gift blir dine sår
    Helbredet fra all syndens makt
    Slik at du lyser med Guds prakt
    Men dette tar nok noen år

    I mørke dager ser du alt
    Da dine tanker sier stopp
    Krist sier at du er hans kropp
    Han reiser opp den mot som falt

    Enhver i dette kan ta del
    Som tenker og som velger selv
    Som druknes av den dåpens elv
    Av hvilken knust blir om til hel 

    Et kort møte i Valladolid

    Dine tannløse lepper ble fulle av glede
    Jesus sønn av Maria og spansken José
    Du ble avvist av mange som farer på gater
    Onde mennesker som deg ei gjerne vil se

    Kjøp meg mat sa du klart, men du fikk kun en kaffe
    Kom du her for å åpne ditt evige rike?
    Hvorfor har du så mye av smerte i ryggen?
    Kan vi komme til deg, vi så ynkelig rike?

    Du har søvnløse netter i byenes parker
    Dine lepper kan nyte din daglige melk
    Tilgir du at jeg sparte så hastig på penger?
    Var min hjelp som en velfungerende spjelk?

    Tilgi meg når du kommer til verden som dommer
    Vær meg nådig, en fattig på ydmykhet mann
    Gi meg også litt melk – slik jeg gav deg – tilbake,
    Tvett min synd med det evig’ barmhjertighets vann

    En hymne efter en ukrainsk sang

    I den mørke natten, over Betlehem,
    En stjerne stod da opp, og opplyste hele jord
    Akk den rene Jomfru, allerhellig brud
    I et stall, fødte oss en Frelser stor

    Refreng: 
    Sov akk Jesu, sov min lille,
    Sov min stjerne og min skatt,
    Om din skjebne vil jeg kvede
    Lovet være denne natt

    Mildt hun kysset Jesus, dekket ham med plager,
    Og han ble lagt inni krybben i et stall, 
    Slik hun holdt på liket, dekket til av svøpet
    Vår Herre og vår Gud, som helbredet Adams fall

    Refreng

    Kjærlighet og sannhet, av Vårherre milde
    Har han brakt til oss nå, for å helliggjør sitt folk
    Nå vil sannhet leve, bryte syndens lenker,
    Og på Golgata, vil vår Gud blir frelsens tolk

    Refreng

    En hymne efter Salme 23 (22)

    Før meg Gud til grønne enger
    Du min hyrde, jeg ditt lam
    Gi meg foret som jeg trenger
    Og som ingen give kan

    Du som er den gode hyrde
    For din hjord en gjeter god
    Tok på deg allverdens byrde
    Styrk akk Herre nå vår tro

    Du har gitt oss presteskarer
    Som formidler frelsens vei
    Og som troen vår forsvarer 
    Og som fører oss til deg

    La dem selv i troens styrkes
    La dem tale sannhets ord
    Og som planter la dem dyrkes
    Av din vekst på denne jord

    Og når vi i skyggens daler
    Vandrer triste uten slutt
    Gi dem røst som til oss taler
    Og som jager mørket ut

    Da skal godt og miskunnheter
    Efterjage våre liv 
    Og i huset med vår gjeter
    Skal vi leve som hans viv 

    En hymne om skaperverket

    Når jeg får beskue et verk av din hånd
    Jeg gripes av under
    Naturen som lagtes av Svevende Ånd
    Fjell, egne og lunder
    Alt du oppliver
    Du livsens giver
    Og knytter med Skaperens lovprisningsbånd

    Men menneskebarnet som synger for deg
    Er større enn dette
    Dets kropp mer enn liljen på marken, Dets vei
    Til deg må seg rette
    Deg det priser
    All ære fremviser
    Av dine vunder blir aldri det lei

    Hvor underfullt Herre ditt veldige navn
    Jeg kan ei omfavne
    Jeg hvile kun vil i ditt ydmykhets favn
    Kun dit vil jeg havne
    Fred du meg give
    Meg holde i livet
    Du som kan lede oss hjem til ditt havn

    Ekfrase

    Tre ansikter, tre dype blikk
    Tre stykk som fanget er for alltid
    Skapt av den hånd som kan så mye skape
    Skapt av de milde fingre til en ung og skjønn
    Skapt og forlatt, hva sier deres blikk
    Bak gamle øyne visdom er og armod
    Den siste dag kan være nettopp denne dag
    Den siste ja, men kanskje ikke beste
    Han stirrer klokt, men stirrer likevel
    På det som han har sett så mange ganger
    Og gamle dager minner ham igjen
    Om ungdomstiden som har nå forsvunnet
    Ja, han var der, så lenge siden ja
    Den nestes øyne taler ikke visdom
    De triste er, betenksomme og små
    Han som dem eier skjønner at han faller
    Han er ei verdig, ja, at han kan stå
    Og se på dette under, som en unge
    Som gutt, ja gutt, det er han nå igjen
    Litt andre minner bringes frem i hodet
    Nå er han her, en gutt, men ikke lenger unge
    Han er en mann, ja støv, som formet er
    Han står der og han ser på det som minner
    Enhver om takk, om glede og om liv
    Det tredje paret taler med sin stillhet
    Hans blikk forteller intet, intet her
    Han ser, han er i dette øyeblikket
    For her er stedet der han være skal
    Den milde stillhet som en så forundrer
    Den rare stillhet som så fremmed er
    Den skumle stillhet som så mange frykter
    Den ser man i hans øyne her og nå
    Ja, det disse folk som meg oppslukte
    Tre ansikter, tre veldig dype blikk
    Tre stykk som fanget er for alltid av en kunstner
    Skapt av den hånd som kan så mye mer
    Skapt av de milde fingre til den vakre
    Skapt og forlatt, hva sier deres blikk

    Fremmed

    A Saint (engelsk)

    Among the clouds and murk and city light
    The lonely planet, Venus, is still seen
    And all the darkness and pollution foul
    Unable are to hide its radiance bright

    So is a saint amongst the daily gloom
    Amongst mundane and boring grey of life
    Reflecting radiance, which is not his own
    And yet he shines and God will see him bloom

    He’s crowned with glory, but with thorns as well
    Despised, he smiles with calm at sores and pain
    A lantern is not hidden, though it tries
    But set on table dark it will dispel 

    Dies irae (engelsk)

    I don’t look forward to that day
    When Lord will take his rod and smash
    My ribs with it, as I from ash
    Arise and hear what he will say
    About my talents poorly used
    And time so poorly thrown away
    My spirit pines but I decay
    Oh my poor ribs they will be bruised 

    Mansion in the sky (engelsk, efter Det er i himmerik og Hl. Teresa)

    I know of mansions in the skies
    As sun they shine in Heaven 
    In them there are no hopeless cries
    Of dwellings there are seven

    In mansion closest to its heart 
    There lives The King of Glory
    Of Church – His Body – you are part
    By you he writes His story

    In humble hearts he takes delight
    Those who by grace are living
    The stronger hope, the stronger light 
    Of charity, forgiving

    Like pauper be and praise all day
    With humble recognition
    And trust in him, and don’t dismay
    For that would be perdition

    In saints rejoicing we acclaim
    Of prayer pious Doctor 
    Through her his mercy brought to shame
    The worldly Malefactor

    Let’s praise our God Eternal Host
    Thee oh Eternal Father
    And Paraclete us loving most
    And Christ our Lord and Brother

    Our Lady’s Ave (engelsk)

    As sky was getting cloudy
    And as the nightly gloom was slowly falling
    The wind became then rowdy
    And by a voice enthralling
    A virgin heard within her heart a calling

    The voice as clear as thunder
    And with the voice there also came a vision
    The time was torn asunder
    Removed was all division
    The heavens were demanding a decision

    “Rejoice! Oh highly favoured
    You lily of the vale, Lord gently serving
    Sweetness of God you savoured
    And ancient curse upturning
    Your prayer let arise as incense burning

    For God has seen His people
    His visit to you is His pact upholding
    Of Temple you are steeple
    Within you you’ll be holding
    The Child that is His blessed plan unfolding”

    A frown upon her forehead
    On lips as sweet as silk arose confusion
    And praising blessed Godhead
    In innermost seclusion
    Of God and man there came miraculous fusion

    “I am the maid of heaven
    Be unto me, as God on high is willing
    From empty womb will leaven
    The bread of life fulfilling
    Within my heart I feel a calling thrilling”

    Oh Virgin, your consenting
    That night made bright as day and full of gladness
    Healing of men cementing
    Removing every sadness
    An act by which He wipes away our madness

    Thrice every day rejoicing
    Are people of the God about that meeting
    By your approval voicing
    That pure angelic greeting
    Remembering that joys of world are fleeting

    Martyr’s of Climate (engelsk)

    Oh the martyrs of the harsh Climate
    Unyielding and unstoppable deity
    Sober in their intent they yield their blood for him
    Oh the times! Oh the customs!
    When will they yield something better
    They walk around and see each other for slaughter
    Like a lamb for the holocaust
    For their bloodthirsty god
    They strech out their arm
    And they scream for help
    But no messenger comes and they slaughter the child.
    The old gods are gone, praised be the Climate,
    The merciless and the cruel,
    Let the child live, teach him the life and leave him for the green pastures that fill the mountain halls,
    Don’t leave him the world, leave him for the world, 
    Do it before he catches you and strikes you down
    Oh the martyrs of the harsh Climate, ruthless in his conduct, unrighteous in his ways 

    Efter Salme 8 (latin)

    Quando video laborem de manibus tuis
    Deus, Creator et Dux meam vitam aeternam
    Lunam et stellas videbam, fecisti et eas
    Quid est tum homo si videres eum in mundo?
    Sum tantum scurra de fabulas tuas aeternas?
    Sum tantum iocum qui dicis ad amicos tuos?
    Igitur quomodo daberis nobis in vitam
    Opera manuum tuarum dirigere certo?
    Penso qui non sumus pulvis de farina dura
    Sumus de digitis tuis grandissimus opus
    Dabis ad nos tu coronam de gloriae sicut
    Ut possimus vivere tecum in vitam aeternam 

  • Visdom og intelligens

    Det samfunnet prioriterer forteller oss mye om kulturen vi lever i, og i vår verden er visdommen tilsidesatt av intelligens. Et annet perspektiv kan synes i en polsk sang, Kazanie św. Jacka. Sangteksten forteller oss om at djevelen har intelligens, men at han mangler visdom. Dette er et klart bibelsk sentiment hvor visdom og det hellige er lenket e.g. jeg har ikke lært visdom og har ikke kunnskap om den Hellige. Visdom er nemlig en av gavene Den hellige ånd kan skjenke de troende, men dette er utilgjengelig for de hovmodige. Det er interessant hvordan karakteren Zosima i Brødrene Karamasov eller Moder Angelica i vår virkelige verden er sett opp til. Hverken er tidenes intellektuelle kjempe, og da Moder Angelica blev testet, fant de ut at nonnen hadde IQ på 90, altså det som hadde vært klassifisert som moron før i tiden. Hvor kom hennes berømte forstand fra da? Folk ringte inn for å spørre henne om råd i over tyve år, forunderlig og ubegripelig for fagidioter. Kjøp visdom, kjøp forstand, glem ikke og vik ikke fra min munns ord! Tradisjonen kan ikke forsvares av noen fornuftige argumenter, det er kanskje ikke ratio i det, men det er en vis ting å gjøre.