I en god tragedie, i antikk aristotelisk forstand, er mennesker fremstilt bedre enn det de er i virkeligheten. Imens komedie gjør det motsatte, mennesker blir fremstilt som verre enn det de faktisk er i virkeligheten. Effekten blir ganske åpenbar, da er for eksempel en overvektig person ikke bare overvektig, men klønete, fråtsende og morsom. Den forrige setningen har med vilje blitt skrevet på denne måten, for den jevne nordmann får akselerert hjertebank av å lese noe slikt, det vet jeg for jeg fikk det av å skrive det. Hvorfor skjer dette og hva skjedde med komedie som sjanger? Det er nettopp det teksten skal handle om.
Ikke altfor lenge siden fullførte jeg Aristofanes sin Lysistrata. Komedien forteller om en forsamling av greske kvinner som blir såpass lei mennenes meningsløse krigføring at de ender opp med å utklekke en plan – de skulle kle seg ut i tynne gjennomsiktige klær, som de skulle stenke med saffranvann (saffran er i antikk forstand symbol på forførelse og femininitet), og opphisse sine menn, for å så låse seg inn i Atens Akropolis, hvor en blant annet finner byens skattekammer, og streike inntil sexlystne menn skulle stifte fred. Det som overrasket meg var at komedien får en til å le ikke bare av mennene som fører krig, men av begge kjønnenes stereotypier. Skuespillet ler av at mennene er krigerske, dumme og hjelpesløse, men også av at kvinner elsker luksuriøse varer, er overfladiske i sine løfter (noen dager efter sexstreiken vil noen av kvinnene rømme for å “sjekke sine bløtlagte klær”) og bruker sex som våpen. Aristofanes gjør ikke narr av et bestemt kjønn, men heller fremstiller kjønnene i deres absurditeter, for å gjøre et større poeng om krig og politikk. Å skrive noe sånt i dag kunne ha fått en til å havne på kanselleringslisten.
Jeg er ikke særlig glad i begrepet woke, det føles så utdatert ut, jeg tror at det kulturelle fenomenet som gjør komedien umulig er at folk har blitt fagidioter som aksepterer alle påstander som faktapåstander fra naturvitenskapelig sjanger, da er det ikke så lett å le – for en spøk inviterer et menneske til et alternativt univers der mennesker er stereotyper og ikke individer. Ignorer en det, så ender en opp med å danne egne klasser som en ikke kan le av i offentligheten fordi de har “historie bak seg”, men det er hyklersk. For eksempel kan man ikke le av at tjukke folk er stereotypisk klønete, men en kan le av at veltrente folk er egoitiske og selvopptatte. En kan le av at russere liker vodka, men å le av at afroamerikanere liker frityrstekt kylling er tabu. En kan le av grådige skotter og sunnmøringer, men ikke av grådige jøder. Ja, da går komediesjangeren rett i dass, med promping og avføring, noe jeg forresten synes er morsomt, men som ikke bør være det eneste man kan i offentligheten le av. Da fjernes kjernen til det komedie kan gi som en sjanger, le av alle for å fortelle noe sant om samfunnet, å kunne fremstille mennesker som stereotyper som er verre enn i virkeligheten. Samtidsfilosofen Slavoj Zizek sier at det første som forsvant før krigen i Jugoslavia var latter, plutselig klarte ikke de forskjellige folkegruppene i landet le med hverandre og fortelle hverandre vitser om hverandre uten å bli fornærmet. Veien bort fra polariseringen som så mange klager på er invitasjonen i den skjønnlitterære sjangeren, invitasjonen til ekte, usensurert komedie.
Leave a Reply