Røking er en av de rare, særdeles skadelige nytelser. Likevel elsker alle å røke. Det finnes åpenbart motstandere av sigarettenes uutholdelige lukt, men i seg selv er røking fremdeles en populær begivenhet. Dette til tross for at staten år efter år øker sigarettpriser. Nå koster en pakke Marlboro Gold det firdobbelte av det den hadde kostet i Italia. Staten vil med andre ord at selv kunstneren, poeten og neurotikeren, skal gå bort fra tobakken. Jeg besitter ingen profetisk gave, men jeg kan tenke meg at om noen år vil min elskede Marlboro Gold være på lik linje med hummer.
Hummer er en deilig delikatesse. Alle kan enes om at hyppige hummermåltider vitner om en slags økonomisk velstand. Slik var det ikke alltid. For knappe hundre år siden var hummer fattigkost. Det sies at amerikanske skolebarn skammet seg over å ha hummer i nisten. Men hummer er digg. Derfor er det ganske åpenbart at noen kloke hoder oppdaget det faktum, og økte prisen. Men kanskje er en del av det lokkende ved hummer at det koster mere enn torsk?
Våre røkevaner har klare hummer-tendenser, for sigarettprisen øker, og skal øke. Åttitalls retorikk rettet mot røkere tilsa at røkere var gjennomsnittlig dummere enn ikke-røkere. Jeg tviler på at denne statistikken stemmer, sunn fornuft tilsier det motsatte. Retorikken var ikke rettet mot dem med sunn fornuft, men heller mot meget overfladiske borgere som ønsket å fremstå intelligente. Suksessfull blev den i alle fall. Nå røkes det ikke like mye som før. Men det røkes likevel. Røking dreper ikke, i små mengder, og det er alle ganske klar over. Man kan tredoble sigarettprisen, og det skal forbli sant. Poeten skal likevel røke for sin momento mori, hedonisten for nytelse og neurotikeren for å roe nervene. Selv unge, som ikke røker, skal røke i opprør mot oldingenes dogmer. Er det da i det hele tatt vits med å øke sigarettpriser i et land der så å si ingen røker? Det er det absolutt ikke, og fortsetter prisøkningen, vil trolig de velstående bli med i røkernes skare.
