Den 9.oktober, besøkte jeg det lokale galleriet, Kunstgarasjen, i Bergen, med flere av mine medstudenter på Akademiet. Utstillingslokalet er en restaurert bilgarasje, og har siden 2016 vært et galleri av og for kunstnere basert i Vestland fylke. Kunstnere får god tid til å arbeide med sine utstillinger, hele tre år fra invitasjon til åpning. Galleriet ligger i en av de øverste etasjene, veggene er hvite og delt inn i en resepsjon, art shop, og to visningssaler. De store vinduene som går langs hele veggen åpner opp til Store Lungegårdsvannet og Fløyen.
Utstilt var Demolering av Adrian Bugge, i den ytre sal, og Ruinen som modell av gruppen Moderne ruiner, i den indre sal. Disse vil stå fra 26.09-02.11.2025.
Det er ikke ofte jeg går til gallerier og har det gøy. Etter en ukes tid med flere besøk til nesten alle galleriene i byen har jeg merket meg forskjellene. Kunsthallens hvite vegger og utstillinger vekker hodepine og får leddene til å verke. Rasmus Meyers samling gir behag og ro. Men disse er to eksempler på de store institusjonene. Den hvite kuben er ofte problematisk, og det fenomenet (hvite vegger og hvitt lys) ser man som regel mest i galleriscenen. Den stive atmosfæren, den dårlige luften, og ikke minst selve kunsten, gjør det vanskelig å absorbere hva det er som faktisk har blitt stilt ut. Jeg forventet det samme av Kunstgarasjen, for øyeblikket jeg gikk inn i gallerirommet var jeg blendet av det skarpe hvite lyset, men jeg ble overrasket.
Som tidligere nevnt var det Adrian Bugge og Moderne Ruiner som hadde stilt ut. Jeg vil snakke om den sistnevnte i denne anmeldelsen. Ikke for mangel av kvalitet hos Bugge, jeg anbefaler alle nysgjerrige å oppsøke hans fotografiarbeider, men heller mangel på elementer av overraskelse. Der slo Moderne Ruiner igjennom.
Moderne Ruiner er en kunstnergruppe etablert i 2009. Medlemmene består av kunsthåndverker, Elisabeth Engen, (f.1957), billedkunstnere, Astrid Findreng, (1964), og Grethe Britt Fredriksen, (1957).
Prosjektets tematikk omhandler endringer i nærmiljøer, dvs. de endringene vi får med oss og de endringene som skjer så raskt at vi ikke merker dem. Ruinen som modell består av modeller av industrielle ruiner, laget av ulike materialer, abstrakte skulpturer som ser ut som industrielle former eller fragmenter, og relieffer av ruinerte rom. Men nyere media og data er blitt brukt i deres prosess på ulike måter. Se bilder for referanse.
Som regel vil 3D-tegninger og modeller av bygninger og gjenstander representere noe som ennå ikke er skapt. En arkitekt eller designer vil vise fram en idé; det som er tenkt at skal ta form i det virkelige rommet. Men her blir det som er ugjenkallelig forbi portrettert. Dette stiller spørsmål ved hva vi tar vare på, hva vi forkaster, og hvordan vi forholder oss til vår nære fortid.
Sitat fra Kunstgarasjens nettsted, Ruinen som modell, Moderne Ruiner
Gruppen arbeider bredt og med flere disipliner som foto, 3D-tegning, dataanimasjon, maleri og skulptur. De førstnevnte, nyere mediene, assosieres ofte med de yngre generasjoner, og mine forhåndsbestemmelser ble først overrasket, og deretter imponert når jeg lærte at gruppen består av kvinner i 70-årene. Det er åpenbart kunstnerinner som tilhører en annen generasjon kunstnere enn hva vi er vant med å se på de “hyppeste” galleriene, hvor ungdommelighet og trend nesten verdsettes mer enn innhold og kunstnerisk autentisitet. Hvor de unge “geniene” markedsføres med tomme prospekter og overfladisk kunst av kule og lure gallerister. Trender kommer og går, men alle liker vidunder”barn”.
Disse damene har ikke bare lang erfaring med livet, men også med sine respektive fagfelt. Disse faktorene gjør deres kunstneriske valg langt mer interessante for en beskuer å observere. For de oppstår av kunnskap, ikke ubevisst tilfeldighet. Og det var ingenting tilfeldig i denne utstillingen. Jeg nevnte tidligere at kunstnerne som inviteres til Kunstgarasjen får tre år på å forberede deres verk. Erfaringen blir ofte at kunsten utstilt ender opp annerledes enn den som var vist i søknadsperioden. Men med denne gruppen var alt planlagt ned til millimeteren.
Jeg er automatisk litt skeptisk til samtidsutrykket, og det var flere stemmer i hodet som var kritiske til det jeg så, men det tror jeg er en uting i møte med utstillinger i dag. Selvsagt må man skille klinten fra hveten og lære hvor det er poeng å anstrenge seg. For det er ikke alltid slik at man har noe å hente, men likevel er det heller ikke alltid slik at man ikke kan oppleve noe interessant eller moro i samtidsarenaen. Det er viktig å ikke bli så lukket at man ikke kan møte noe annet enn hva som er klassisk. For det er mye “klassisk” som også er dårlig. Kunst er tross alt en tryllekunst som det er lett å lures av på begge sider av spekteret.
Det var relieffene som imponerte mest. Montert på den ene veggen var fem relieffer rundt en installasjon av et speilet hus i sentrum. Fem “rom”, lik rammer, som åpnet inn i ulike interiører, med varierende dybde. I rommene var det monterte tredimensjonale figurer av møblemang, bokser, og annet inventar, og todimensjonale printete former og ornamenter som utydeliggjorde grensene mellom det som var flatt og det som var romlig, basert på hvor du sto i forhold til verket. Perspektiv manipuleringen var presis, rommende levende, og håndverket møysommelig, som vitnet til kunstnerinnenes fagkunnskaper.
Effekten var svært uvant for øyene, såpass at jeg fikk vondt av å se på den forvirrende sidestillingen av tre og todimensjonalitet. Denne virkningen kan ikke formidles tilstrekkelig gjennom fotografiet, for der er alt gjort flatt.
Trompe-l’œil (fransk), “bedra øyet”. Her ser vi et samtidseksempel.
Jeg fikk umiddelbare (nokså løse) assosiasjoner til ikoner. For ikonet er evigheten, det uendelige og det dype, kommunisert på en flate. Men her var forskjellene mellom dimensjonene bokstavelige, og fysiske, ikke metafysiske som med ikonet. Den levendegjøringen og legemliggjøringen av ikonets grunnprinsipp var nesten litt urovekkende, men aller mest moro og se i form av samtidskunst. Det er også noe veldig fortryllende med miniatyrmodellen. Det å se noe utenfra (ganske bokstavelig i denne utstillingen) er et grep som alltid fenger.
Verkene i Ruinen som modell er et eksempel på den harmonien som kan oppstå mellom fortid og fremtid, tradisjon og innovasjon, teknikk og konsept i samtidens kunst. Det er mye i dag som føles forglemmelig, overpolitisk, slitsom, tomt, apologetisk og narsissistisk, for det er mye som er det. Men det er også mye som har kvalitet og inneholder egenskaper som er vakre, interessante, øyeåpnende og tankevekkende. Og det er mitt inntrykk at den kunsten (og kunstnerene), som tilhører det sistnevnte, har klart å havne i den nevnte harmonien, og bevisst eller ubevisst respekterer, og strekker seg etter den i sin praksis. Det var en utstilling som engasjerte; uttrykket hadde et aspekt av humor, samtidig som det var alvor i tematikken.
Moderne Ruiner, har hatt 14 separatutstillinger og deltatt på Høstutstillingen, NKs årsutstilling og Trøndelagsutstillingen flere ganger. De er innkjøpt til Trondheim kommunes kunstsamling, Trondheim kunstmuseum, Nord- Trøndelag fylkesgalleri.
