En endring er på gang i det norske samfunnet – en endring som har vart i flere år. Den viser seg tydelig i NRKs valg om å hylle ramadan som en kulturell kuriøsitet, imens den kristne fastetiden blir forbigått. Selv fastelavenssøndagen har nu blitt dekket ved den magre bruksanvisningen til hvordan fastelavensboller skal konsumeres – som om bot og aske kan erstattes av kremfylte boller.

Til tross for at vår kristne kulturarv er en del av Kongerikets grunnlov, så lever trolig de fleste nordmenn uvitne om at kristne også har en fastetid pågående i dette øyeblikk. Jeg ville opprinnelig fokusere på hvordan det føles urettferdig at “alle” vet om id, men få vet om askeonsdag, men valgte heller å satse på paradokset: jo mer vi omfavner mangfold og inkludering, desto mer forsvinner korset i mengden. .

Kanskje er kristendommen på vei ut for både samtiden og vitenskapsmenn fordi de anser den som kun de svunne dagers efterlevning. Vitenskapelig sannhet, sier de, er ubenektelig, den baserer seg på empirisk og logisk evidens og reproduserbare undersøkelser, men kristendommen er ikke det. Derfor er den ikke relevant. Det er ved slike anledninger at en bør spørre seg om hvorvidt det de forteller om seg selv er sant. For om en lukter nok på vitenskapelig anlagte fasaden, oppdager en ganske straks en teft av materialisme forkledd i religiøs drakt. De forveksler hønen med egget, når de glemmer at kristne forskere eksisterte og eksisterer. De glemmer historien og det at Oxford er ikke bare nyateismens hjem, dets motto sier at “Herren er min opplysning”.

Utfordringen med materialismen er at den innestenger en, til tross for at det hevdes en frigjøring. Blind tro på vitenskapen lærer oss å veie stjerner og atomer, men ikke mors kjærlighet. Det er jo ingen logisk nødvendighet i at ens mor elsker en, kun en sannsynlighet. En konsekvent materialist reduserer mennesket til en vag ansamling av atomer, som forhåpentligvis også kan tenke. Et slikt atomreduksjonistisk syn på mennesker gjør det vanskelig å vite om jeg har kysset hunden eller bestemoren, å skille en tilfeldig gruppe av atomer fra en annen forutsetter noe høyere enn fysikk, det forutsetter metafysikk, som en konsekvent materialist avviser.

Inkludering og frihet settes høyt i det norske samfunn, friheten som stanser ved korset, men ikke ved halvmånen. Ramadan, våre muslimske medborgeres hellige tid, blir feiret, imens den kristne fastetiden forblir ukjent. Til syvende og sist handler ikke inkludering om å erstatte det som allerede finnes, men om å utvide det. Slikt innebærer kjærlighet, men en kan ikke elske andre med mindre en elsker seg selv. Og om vi ikke klarer å respektere vår egen kultur, så kan vi glemme å respektere andre.