Når mennesker tenker på sjelen tenker man gjerne på en fremstilling av et spøkelse, en mer gjennomsiktig og blåaktig versjon av det faktiske mennesket. Trolig har filmene skylden i denne fremstillingen. Men likevel forteller denne fremstillingen noe veldig interessant om kunst og hvordan mennesker ser på sjeler.
Det at abstraksjon eksisterer er særdeles utfordrende for dem som driver med visuell kunst som film og maleri. Evangelistene fremstilles ofte med fire symboler, ellers hadde det vært vanskelig å vite noe om karakteren til fire skjeggete israelitter. Markus var en løve fordi han var modig, Lukas er en okse fordi han var tålmodig, utholden og trofast. Johannes var en ørn fordi han skuet guddommelige ting “deroppe”, og Matteus er en engel kanskje fordi han hadde et sterkt intellekt. Det den konkrete fremstilling av abstrakte sannheter forteller oss mest om, og det både malerier og filmer benytter seg ofte av, er at våre handlinger taler om hvem vi er i vårt indre. Til syvende og sist innebærer all kunst abstraksjon. Man kan si at det er en abstraksjon av personer, objekter eller natur, en konkret fremstilling av en abstraksjon fra virkeligheten. Men dersom man skulle abstrahere livet som sådan, ville man kommet til et mye mer kontroversielt konsept – sjelen.
Sjelen er abstrakt. Den er som konseptet to. Man kan se for seg en hånd med to fingre eller det indo-arabiske tallet 2, men det er bare fremstillinger av konseptet to. To kan like så godt fremstilles som 二 eller som ٢ og ha samme betydning. Det er fordi tall, som sjelen, er abstrakte. Folk flest kjenner til tall, men alle forsøk på å få dem ned på papir er forsøk på å gjøre noe abstrakt til noe konkret.
Sjelen som sådan er usynlig. Det er livsprinsippet i levende skapninger. Mennesker, dyr og til og med planter har sjel. En sten, derimot, har ingen. Det overraskende er at sjel er et ganske allment anerkjent konsept, selv om folk kanskje sier at de ikke tror på sjelenes eksistens. Derfor snakker vi om at planten døde, imens ingen kunne forestille seg en død sten, for den levde aldri. Krematoriet brenner ikke mennesker, det brenner lik. Og når ens katt dør, er det ganske tilsynelatende at en endring skjer. Dyret som hittil har vært en elskverdig pus, blir til en kjøttsekk som skal stinke, dersom den ikke begraves snarest mulig.
Det finnes ikke dyd i verden, hvis det ikke eksisterer en udødelig sjel sier Ivan i Brødrene Karamasov. Denne betraktningen forteller oss at man ikke kan leve uten å ta stilling om hvorvidt sjeler eksisterer. Fristelsen er nok til å tenke at siden sjeler ikke kan undersøkes under mikroskopen, er det heller ikke vits å snakke eller pleie dem. I verste fall er en slik avgjørelse feig, men i virkeligheten preger det hele vår verdensanskuelse, samt åpner opp for en rekke spørsmål. Finnes det én sjel eller mange? Er noen eller alle sjeler udødelige? Hvordan skal vi behandle besjelede skapninger?
Dersom vi velger å ikke ta stilling, risikerer vi å gjøre noe ondt. Og vi går hvertfall vekk fra et dydig liv, med slike dumdristige meninger. Heldigvis er det i menneskelig natur å søke. En samtidsrelevant problemstilling som belyser dette temaet er måten dyr skal behandles. Vegetarianere tenker at det er urettferdig å ta livsprinsippet fra et dyr. Vegetarianere tenker ikke det samme om plantenes sjeler, og glefser i seg bønner med ris og sojasaus. Dette til tross for at både ris, bønner og soja har vært levende en gang. Veganere går enda lenger, de vil ikke utnytte dyrenes produksjon. Det finnes åpenbart forskjeller på sjeler av dyr og planter, noe som kan avklares en annen gang. Dersom man sier at dyr skal spises, og nytes, er det også et standpunkt som går ut på våre gjerninger. Med andre ord gjenspeiles våre ideer i våre handlinger.
