I Europa vokser geitramsen overalt. Det er en robust plante som på noen sprog er kjent som brannurt, for den evner å bane vei for nye vekster efter en brann i skogen eller marken. Man kan lage klær av den, bruke den som salat, oppbevare den som fôr for dyrene og ikke minst lage te av bladene. Det er en særdeles brukbar plante som mesteparten av nordmenn har sett minst en gang i livet, og som de garantert har passert, fordi den er så tilstedeværende at den oppleves som planteverdens ekvivalent av brainrot.
Kjært barn har mange navn. Av planter som jeg kjenner til har jeg ikke truffet på en såpass elsket plante som geitrams, for den har mellom førti og femti navn på russisk, samt mange andre i de europeiske sprogenes mangfold. Selv på norsk kalles den ikke bare geitrams, men også svinemjølke og gjeitskur. Og jeg hadde ikke vært meg selv om jeg ikke beriket det norske sprog ved å gi den et nytt navn: lurete. Leser man om geitramsens historie, kan man oppdage at planten har blitt brukt som et lureprodukt for den dyrebare kinesiske teen. Spesielt i det russiske imperiet tar denne formen for sjikane utbredt, der den kalles ivan-te (ivan-tsjai). Dersom man evner å behandle bladene på riktig måte, er det så å si umulig å skille tørrvaren fra den vanlige tebuskens (camellia sinensis) avlange blader. Derfor har de dyktige russiske håndverkerne lært å imitere kinesiske tebokser som de fylte med tørket geitrams og solgte som kinesisk te fra Silkeveien. Hittil har jeg bare klart å replikere grønn te, men er nu i ferd med å imitere svart te også. Det åpenbare spørsmålet er: hvorfor i alle dager orke å imitere te når det finnes i butikken? Først og fremst er te en luksusvare, selv i vår tid, med en kilopris på 1 500 kr (!), imens geitramsen kan plukkes i naturen til ingen kostnad. For det andre er det et interessant eksperiment, der man lærer kunnen (ars) og ikke bare viten (scientia); praktisk kunnskap er også viktig. For det tredje er produktet godt for helsen og helt koffeinfritt, perfekt egnet for en konsekvensfri tekopp om kveldene; efter min erfaring er den også drømmefremkallende; av en eller annen grunn får jeg livlige drømmer av å konsumere te av geitrams.
Her er fremgangsmåten:
i. Identifiser geitrams: planten har avlange blader med rosa blomster på toppen, den beste plukketiden er perioden mellom juni og august.
ii. Finn planter uten blomster og plukke bladene: planter uten blomster har mere duft og smak i sine blader; noen sverger ved å plukke blomstene også, men dersom man vil imitere vanlig te er blomstene ikke med i regnestykket; det viktigste er PLUKK FRA RIKTIG PLANTE OG ALDRI PLUKK FRA EN PLANTE DU IKKE ER SIKKER PÅ!
iii. Ta bladene med hjem og vask dem
iv. Fermenter bladene: knus bladene og la dem stå, fermentering skal gi produktet dets karakteristiske tesmak og gjøre næringsstoffene i bladene mere absorberbare, fermenteringstiden påvirker smaken slik:
- 3-6 timer, bladene skal bli mørkegrønne, lukten skal gå fra gress til blomsteraktig, smaken blir mild og delikat; parodi på grønn te
- 10-16 timer, bladene skal bli tydelig grønnbrune, aroma blir tydelig og produktet blir syrlig; parodi på oolong te
- 20-36 timer, bladene skal bli brunsvarte, lukten er svært aromatisk, men ikke intens, smaken skal være kraftig, men ikke syrlig; parodi på kraftig fermentert tanninrik te
v. Når den ønskede graden av fermentering er nådd, kan man tørke bladene. Jeg anbefaler å putte dem i ovnen på 50 grader i noen timer. Husk å blande bladene med jevne mellomrom.
vi. Nå er det bare å pakke produktet og nyte teen. Anbefalt dosering er 1 spiseskje per tekanne.
