Det er karakteristisk for den dannede å kunne gjenkjenne motiver i kunstens verden. Moderniteten og økende mangel på lesing har efterlatt oss hjelpesløse, også når det kommer til verdsettelse og forståelse av ting vi ser på museer. Dette nettstedet var blant annet startet for å bekjempe dette, steg for steg. Denne serien av innlegg skal handle om kunstverdens motiver, og hva den visuelle tolkningen av disse motiver forteller oss om motivene selv og om verden vi lever i. Til nu har en del innlegg behandlet spesifikke malerier, imens min intensjon er å se på fellesnevneren mellom disse, slik at leseren kan verdsette og forstå malerienes motiver mere, ved neste museumsbesøk. Det finnes intet bedre sted å begynne enn i dydenes og lastenes verden.
Giotto di Bondone, og hans storverk i Scrovegni-kapellet, skal uten tvil bli behandlet av mine medredaktører. Min innfallsvinkel skal være å se på hans illustrasjoner av dyder og laster, som efter mitt skjønn er enestående og særdeles interessante, i og med at han klarer å formidle abstrakte konsepter på en veldig konkret måte. Han bruker induksjon, som er mer uvanlig i moderne naturvitenskapelige verden (som er deduktiv), og leder et tema ut ifra engangstilfeller som han uten tvil har observert.
Håp er illustrert som en kvinne iført en kjortel, som med et fast og rolig blikk rettet mot himmelen, strekker seg med åpne hender mot kronen som blir gitt til henne ovenfra. Hun er løftet opp av vinger (englenes atributt), trolig efter Salme 91 som handler om trygghet i Gud; For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Bibelen beskriver håp som et bevis for det vi ikke ser, pant på vår tro. Jakobs brev forteller om utholdenhet i prøvelser som en skal ha for å få livets krone. Paulus tar det et steg videre og forteller oss om noe som enhver bodybuilder kan gjenkjenne seg i; man trener og avstår fra mat for å bli belønnet med en forgjengelig krans av heder og ære, imens kristne gjør det for en krans som aldri forgår. Giotto sin illustrasjon viser håpet iført et belte av tau, Guds sannhet spent om livet. Håpet er til syvende og sist ikke bundet til jorden, den svever over bakken, for enhver som håper er fri.
Fortvilelse er illustrert av en hengt kvinne. Ansiktet på freskoen er ikke velbevart, men vi kan se noen slående detaljer. Først og fremst ser vi et smil som er risset inni den fortviledes ansikt, som en maske som vises til verden; den fortvilende er utvendig glad, men innvendig tom. En djevel ser ut til å hviske ting i den fortvilendes øre, tauen rundt halsen er djevelens snare. Ingen belte om livet denne gangen, for den fortvilende har ingen relasjon til sannheten og velger sine egne regler. Blikket er rettet mot bakken og hendene er lukket, kun knyttnever synes, for den fortvilende er ikke opptatt av det hellige og det himmelske, kun av jordiske ting, seg selv og sitt eget.
Snakker man aristotelisk-tomistisk er det strengt talt to laster som angår håp, den ene er fortvilelse og den andre er formastelse, dvs. frekk og respektløs antagelse av ens frelse uten livsendringer og samarbeid med Guds vilje. Både den fortvilende og den formastelige er låst fast, de mottar intet av Gud; deres hender er lukket, deres blikk er rettet mot jorden. Josef Pieper treffer midt i blinken når han beskriver den håpende som en veifarer. Den håpende er fri og blir båret på vinger. Den håpende har en retning. Den håpende søker sannheten. Den håpende søker Gud.
