
Under mitt opphold hos Nerdrum snakket vi en del om maleri. Hva får en til å stanse og virkelig betrakte et bilde?
Han sa noe interessant: «Det er sjokkerende hvor få bilder en går for å se i et museum. I Wien er det ett av flere hundre (The Nymph and Shepherd av Titian).»
Jeg tror de fleste som har glede av å studere bilder, kan relatere. Ens smak blir stadig, med tid og modning, forminsket og presisert.
Men hvorfor så få bilder?
For det er virkelig få.
Jeg har som kunststudent hatt glede av gratis tilgang til de fleste norske kunstmuseer, og har tatt turen innom Nasjonalmuseet her i Oslo ofte. Over tid har jeg selv merket denne presiseringen av bilder.
Myntsamleren er et av de bildene på Nasjonalmuseet jeg alltid ser på.
På den tiden maleriet ble malt (1904), hadde impresjonismen dominert vestlig kunst i tiårene forut. Men ved århundreskiftet var kunsten i ferd med å vike for nye strømninger: symbolisme, realisme og stemningskunst. Impresjonismen var sanselig, øyeblikksfiksert og fransk i sin ånd – den søkte å fange det flyktige lyset og det moderne livs ytre inntrykk. I Norden begynte mange å finne dette utilstrekkelig. Man tørstet etter mening, dybde og varighet – ikke bare skjønnhet og lys.
I så måte er Myntsamleren et prakteksempel.
Det er stille.
Og det er nettopp denne stillheten som bildet eier, som får en til å stanse.
Betrakteren opplever en umiddelbar ro og forundring over det mørke og ensomme innholdet: det enslige lyset, mannen, det enkle interiøret. Fargene er få. Hvis jeg skal gjette, er det hvitt, oker og rå umbra. Man kan se krakeleringen (sprekkene i malingen som oppstår over tid) svært godt der bildet er mørkest. Men det rammer ikke stemningen i det minste – tvert imot.
Stillhet er kanskje det de beste bildene har til felles. Det betyr ikke nødvendigvis at innholdet er like (bokstavelig talt) stille som Hammershøis, men heller det at det finnes en harmoni. Og harmoni skaper ro.
Det er mesterlig å formidle stillhet – men å klare å skape en stillhet som også rammer betrakteren, en stemning som ikke bare eksisterer i bildets innhold, men som brer seg utover og inn i det sjelelige hos mennesket: det får en til å stanse. Og fra kunstneren må det bety et ærlig og sårbart øyeblikk foran lerretet. For det er ingen annen måte å få til noe slikt.