Den Første diktsamling

Jeg ber ikke lenger
Min bønn har forsvunnet
Og selv om jeg trenger
Gud Fader og Sønnen
Forent av Den Hellige Ånden, i bønnen
Treenig, Udelelig, Salige Gud
Som hører hvert stønn og som hører hver bønn
Som kleder enhver i barmhjertighets skrud
Som gir oss for synd og for gjerninger lønn
Gud Fader, og Sønnen, og Ånden jeg trenger
For meg har Guds Blod ut på Golgata runnet
Hvor kommer vår hjelp fra, jeg sier og stønner
Jeg ber ikke lenger, Gud hjelp meg med bønner

Akk ungdomens iver
Akk alderdoms smerte
En kan bare sitte og erte
Hva ungdommen giver.
De erfarnes ord og råd
Ungdommen har sine dåd
“Men vi verden oppliver”
Og med brennende øyne
Bedriver de verste løgne’
Akk hva av oss bliver
Det vet vel ingen unge
De som ei passer på tunge
De bare sitter og kiver

Som medisin er gode retter
Og venners latter gjør en hel
Så synd på den som kroppen vokter
Men som ei passer på sin sjel

De kvasse bølgers spisse topper
Har jeg besett på veien hjem
De er så frie og de hopper
Som på en fattigmann hans lopper
Går opp og ned og alltid frem

Det mørke berget hilser sakte
Velkommen hjem du gamle venn
En buss har valgt deg her å frakte
På glede må du ikke jakte
Plukk opp ditt sverd, din skarpe penn

Og kjærlighet har blitt meg skjenket
Av Ånd som fyller alt i alle
I bakken har selv solen blenket
Av Herren Gud så nådig senket
Han og lot mørkets rike falle

Vi er i mørket kan jeg si
I så fall gjelder dette meg
En sjel er født så fri, så fri
Den frihet – den vil alltid svi
Av frihet blir man altså lei

Eg fann meg sjølv i poetbyen Bodø.
Midt i midnattsol utan natt, utan ende.
Eg er her åleine, lat oss sjå kva eg gjer,
me menneske veit lite om kva som kan hende.

Livet er ikkje for lukke og spel,
slik tullprat gjev oss aldri ei meining.
Ein dåre bablar om glede og rus,
den vise – han har lite peiling.

Sjølv med Herren kan ein finne seg sjølv i den svartaste skuggen.
Men då vert livet så kort og så trist.
Hugs at ditt liv gjev meining til andre, et kvalbiff og kos deg.
Midnattsol skinn og ditt liv har ein frist.

Til deg jeg synger nå mitt kvad
Du lille flamme, min bukett
Av blå din sky, du dødens tegn
På livets vei, er du vel rett
For meg og andre? Ja, hvem vet
Du er et måltid i et pust
Og jeg så gledes av din sang
Men indre i meg skaffer rust

Du avvist er i dagens lys

Folk hater deg, og ja, de ler

Men jeg bevarer deg i meg

Dog aldri gledes, aldri ber

Mitt kvad til deg, med røyk og pust

Og mine kinnbein rødmer her

Jeg gledes og jeg hater slik

Når du ei sammen med meg er

Stein, om du kun var av kjød
Om du for en gangs skyld det kunne føle
Om det i deg var noe glød
Om du kunne med kjærlighet brøle
Du er i mitt vesen, mitt indre
Deg, gamle stein, blir jeg aldri kvitt
Hva kan deg fra smerte forhindre
Hva kan gjøre at du føler fritt?
Ennå stein, om du kun var av kjød
Om du samlet solstrålenes glød
Om du ventet tålmodig, tross smerte
Hadde av deg blitt noe, mitt hjerte

Blant oliven og ranker av vin
Så jeg dalen av levende ben
Som ei lenger seg holder i livet
En skjelett som forbliver igjen

På vår balkong blev gleden født på ny
Og hvil kom over dette livets mørke
En ro som minner om den røykens sky
For alt vi ventet alt vi gadd å orke
Berøring, varme, smil, de var til stedet
Da vi hverandre kysset, ja vi lo
Vi så hverandres øyne og så glede
Det at det skjedde lar seg ikke tro

Din huds berøring, glør av hud, beruset
de gjorde meg, samt glad og svak, med slikk
Vi drakk hverandres lepper stille, usett
Vi lyttet til den kjærlighets musikk

Du spilte meg, jeg spilte deg min harpe
Balkongens minner, ja balkongens gode ry
Og nytelse den gav oss toner skarpe
Som gleder hjertet og gjør sjelen ny

Ja slik en harpe er du, slank og prydelig
Og trist blir aldri jeg som tar på deg
Og kroppen pyntet er av halsen nydelig
Av din musikk vil aldri jeg bli lei

Jeg er en mann, og kvinnen min jeg vil berøre
Slik på balkongen, ja, og la oss synge sang
Fortelle det vi sa i andres øre
Og gledes i hverandre nok en gang

Hva liker jeg ved deg min venn?
At du er søt og god og pen?
At du bor på en øde grend?
At du av Gode er en gren?
At dine lepper søte er?
At dine ord så skjønne?
At jeg er glad i det du ler?
At dine øyne grønne er?
Alt dette, ja, er ikke nok
For å beskrive deg
Du er en helhet, du er mer
Og jeg vil ha deg, ha deg nær
Berøre dine hender, lepper
Og dine kinn, slike rosepepper
Berørt av vekster på min hake
Jeg lenges nu å dra tilbake

Når våre lepper straks skal drikke
Av våres lepper søte mjød
Og våre hender skal beføle
Av kroppen langt bevarte glød
Når vi berøres og berører
Gledes og gleder, min veninne
Da blir vi våkne og fullkomne
Og kan i våres kyss forsvinne

Vin, hvit og rød
Og slik en liten dreng
Jeg drikke vil
Og ligger på min seng
Tid, god og rask
Den flyvet har forbi
Kun i den tid
Var jeg alvorlig blid
Vin smaker ei
Om du ei står meg nær
Vann gjør meg tørst
Min cara, cara kjær
Og om jeg så
Deg kunne se min venn
Da ville jeg
Bli livlig nok igjen

På Ro har jeg funnet min hvile
På Ro har jeg funnet min ro
På Ro har jeg funnet en kilde til glede
Så plutselig, ja, at det lar seg ei tro

På Ro, ja der bor hun, min glede
På Ro, ja der bor hun, min skatt
Og når jeg igjen vil meg komme til Ro
Vil skyer forsvinne, samt også min natt

Kom, la oss drikke av elskernes vin
Det er det jeg lengtes efter hver dag
Min nese kan lukte den gyldne tobakk
Mine fingre kan føle vårt felles behag

Jeg er fange av avstand, jeg er fange av sorg
Og som med en kniv blir nå stukket mitt hjerte
Jeg vil spy, jeg vil falle, jeg mangler nå krefter
For uten deg føler jeg slik et smerte

Men kom, la oss gledes til vinrankens frukt
Elskernes vin som vi skal drikke sammen
Varme og lukt og berøring og smak
For vi passer tross alt slik som håret og kammen

I det jeg vandrer fritt på takets høyde og mine tanker vandrer fritt
I det jeg bærer tyngder og beveger skitt på en høyde skritt for skritt
Frem og tilbake, opp og ned, og høyt og lavt og smart og dumt
Jeg oppdager at du er ikke her og føler meg så svakt, og leit og tomt

En klok mann sa at han så elsker, i tid og evighet sin make
Jeg savner deg, og lides meget, og gleder meg til du tilbake
Deg til meg vender, du min glede, ja du min stjerne og min sol
Imens du meg så godt berører jeg sitter trygt på gledens stol

I det jeg ser deg mens du sover, jeg ser en kvinne vakker, prektig
Deg vil jeg ha og deg jeg nyter, til deg jeg dras av kraften mektig
Som brakte oss hverandre nær, ja førte oss fra avstand sammen
En kraft primal og vill og ren, som brenner slik som brenner flammen

Dog nok en ting må sies så til en som jeg nå holder kjær
En jente som meg gjør så glad, og som jeg har mitt hjerte nær
Av det å høre eller si jeg aldri aldri bliver lei
Tre enkle og vidunderlige ord til deg fra meg: jeg elsker deg

Slik solen som gjentar sin bane
Og flyter langs himmelens rand
Skal mine ord ei være nye
Men gamle, dog aldri av vane

Slik vesen av lyset opplives
Slik blir jeg opplivet av deg
For hjertet mitt banker av glede
Ja, med deg jeg gledes og trives

Min muse hva finner jeg i deg?
Manfoldige skatter som synes
Smaragder er øyne så vakre
Og lepper slik perler av ferskvann
Ditt hår slik som gull og som bronse
Ja ansiktet skjønt, og ditt vesen
Oppliver meg Jenni min glede
Ditt navn er slik honning på tungen
Deg vil jeg nå skue og røre

Rik og fattig, høy og lav
Alle går til grunne
I det helvedmørke kav
Om en ei tar sundet
Ført av Herren Jesus Krist
Som forløser deg til sist

Ei kan gull forløse deg
Eller flytte stengslet
Velg imens du kan din vei
Som ei gjør deg fengslet
Kristi dyders offerprakt
Som all synd har ødelagt

I de mørke dagers løp
Står frem Kristi skare
Ødelagt er syndens svøp
Bønnenes fanfare
Hilser Seierherren stor
Og hans Rene Jomfrumor

La oss bli enige og si
At liv i synd forlater arr
Som gjør deg til en evig narr
Og uten Gud blir en ei fri

Og med det vakre blir du kjent
Når du forlater synd og ser
At djeveltrynet av deg ler
Når lystens ild i deg blir tent

Og som med gift blir dine sår
Helbredet fra all syndens makt
Slik at du lyser med Guds prakt
Men dette tar nok noen år

I mørke dager ser du alt
Da dine tanker sier stopp
Krist sier at du er hans kropp
Han reiser opp den mot som falt

Enhver i dette kan ta del
Som tenker og som velger selv
Som druknes av den dåpens elv
Av hvilken knust blir om til hel 

Dine tannløse lepper ble fulle av glede
Jesus sønn av Maria og spansken José
Du ble avvist av mange som farer på gater
Onde mennesker som deg ei gjerne vil se

Kjøp meg mat sa du klart, men du fikk kun en kaffe
Kom du her for å åpne ditt evige rike?
Hvorfor har du så mye av smerte i ryggen?
Kan vi komme til deg, vi så ynkelig rike?

Du har søvnløse netter i byenes parker
Dine lepper kan nyte din daglige melk
Tilgir du at jeg sparte så hastig på penger?
Var min hjelp som en velfungerende spjelk?

Tilgi meg når du kommer til verden som dommer
Vær meg nådig, en fattig på ydmykhet mann
Gi meg også litt melk – slik jeg gav deg – tilbake,
Tvett min synd med det evig’ barmhjertighets vann

I den mørke natten, over Betlehem,
En stjerne stod da opp, og opplyste hele jord
Akk den rene Jomfru, allerhellig brud
I et stall, fødte oss en Frelser stor

Refreng: 
Sov akk Jesu, sov min lille,
Sov min stjerne og min skatt,
Om din skjebne vil jeg kvede
Lovet være denne natt

Mildt hun kysset Jesus, dekket ham med plager,
Og han ble lagt inni krybben i et stall, 
Slik hun holdt på liket, dekket til av svøpet
Vår Herre og vår Gud, som helbredet Adams fall

Refreng

Kjærlighet og sannhet, av Vårherre milde
Har han brakt til oss nå, for å helliggjør sitt folk
Nå vil sannhet leve, bryte syndens lenker,
Og på Golgata, vil vår Gud blir frelsens tolk

Refreng

Før meg Gud til grønne enger
Du min hyrde, jeg ditt lam
Gi meg foret som jeg trenger
Og som ingen give kan

Du som er den gode hyrde
For din hjord en gjeter god
Tok på deg allverdens byrde
Styrk akk Herre nå vår tro

Du har gitt oss presteskarer
Som formidler frelsens vei
Og som troen vår forsvarer 
Og som fører oss til deg

La dem selv i troens styrkes
La dem tale sannhets ord
Og som planter la dem dyrkes
Av din vekst på denne jord

Og når vi i skyggens daler
Vandrer triste uten slutt
Gi dem røst som til oss taler
Og som jager mørket ut

Da skal godt og miskunnheter
Efterjage våre liv 
Og i huset med vår gjeter
Skal vi leve som hans viv 

Når jeg får beskue et verk av din hånd
Jeg gripes av under
Naturen som lagtes av Svevende Ånd
Fjell, egne og lunder
Alt du oppliver
Du livsens giver
Og knytter med Skaperens lovprisningsbånd

Men menneskebarnet som synger for deg
Er større enn dette
Dets kropp mer enn liljen på marken, Dets vei
Til deg må seg rette
Deg det priser
All ære fremviser
Av dine vunder blir aldri det lei

Hvor underfullt Herre ditt veldige navn
Jeg kan ei omfavne
Jeg hvile kun vil i ditt ydmykhets favn
Kun dit vil jeg havne
Fred du meg give
Meg holde i livet
Du som kan lede oss hjem til ditt havn

Tre ansikter, tre dype blikk
Tre stykk som fanget er for alltid
Skapt av den hånd som kan så mye skape
Skapt av de milde fingre til en ung og skjønn
Skapt og forlatt, hva sier deres blikk
Bak gamle øyne visdom er og armod
Den siste dag kan være nettopp denne dag
Den siste ja, men kanskje ikke beste
Han stirrer klokt, men stirrer likevel
På det som han har sett så mange ganger
Og gamle dager minner ham igjen
Om ungdomstiden som har nå forsvunnet
Ja, han var der, så lenge siden ja
Den nestes øyne taler ikke visdom
De triste er, betenksomme og små
Han som dem eier skjønner at han faller
Han er ei verdig, ja, at han kan stå
Og se på dette under, som en unge
Som gutt, ja gutt, det er han nå igjen
Litt andre minner bringes frem i hodet
Nå er han her, en gutt, men ikke lenger unge
Han er en mann, ja støv, som formet er
Han står der og han ser på det som minner
Enhver om takk, om glede og om liv
Det tredje paret taler med sin stillhet
Hans blikk forteller intet, intet her
Han ser, han er i dette øyeblikket
For her er stedet der han være skal
Den milde stillhet som en så forundrer
Den rare stillhet som så fremmed er
Den skumle stillhet som så mange frykter
Den ser man i hans øyne her og nå
Ja, det disse folk som meg oppslukte
Tre ansikter, tre veldig dype blikk
Tre stykk som fanget er for alltid av en kunstner
Skapt av den hånd som kan så mye mer
Skapt av de milde fingre til den vakre
Skapt og forlatt, hva sier deres blikk

Among the clouds and murk and city light
The lonely planet, Venus, is still seen
And all the darkness and pollution foul
Unable are to hide its radiance bright

So is a saint amongst the daily gloom
Amongst mundane and boring grey of life
Reflecting radiance, which is not his own
And yet he shines and God will see him bloom

He’s crowned with glory, but with thorns as well
Despised, he smiles with calm at sores and pain
A lantern is not hidden, though it tries
But set on table dark it will dispel 

I don’t look forward to that day
When Lord will take his rod and smash
My ribs with it, as I from ash
Arise and hear what he will say
About my talents poorly used
And time so poorly thrown away
My spirit pines but I decay
Oh my poor ribs they will be bruised 

I know of mansions in the skies
As sun they shine in Heaven 
In them there are no hopeless cries
Of dwellings there are seven

In mansion closest to its heart 
There lives The King of Glory
Of Church – His Body – you are part
By you he writes His story

In humble hearts he takes delight
Those who by grace are living
The stronger hope, the stronger light 
Of charity, forgiving

Like pauper be and praise all day
With humble recognition
And trust in him, and don’t dismay
For that would be perdition

In saints rejoicing we acclaim
Of prayer pious Doctor 
Through her his mercy brought to shame
The worldly Malefactor

Let’s praise our God Eternal Host
Thee oh Eternal Father
And Paraclete us loving most
And Christ our Lord and Brother

As sky was getting cloudy
And as the nightly gloom was slowly falling
The wind became then rowdy
And by a voice enthralling
A virgin heard within her heart a calling

The voice as clear as thunder
And with the voice there also came a vision
The time was torn asunder
Removed was all division
The heavens were demanding a decision

“Rejoice! Oh highly favoured
You lily of the vale, Lord gently serving
Sweetness of God you savoured
And ancient curse upturning
Your prayer let arise as incense burning

For God has seen His people
His visit to you is His pact upholding
Of Temple you are steeple
Within you you’ll be holding
The Child that is His blessed plan unfolding”

A frown upon her forehead
On lips as sweet as silk arose confusion
And praising blessed Godhead
In innermost seclusion
Of God and man there came miraculous fusion

“I am the maid of heaven
Be unto me, as God on high is willing
From empty womb will leaven
The bread of life fulfilling
Within my heart I feel a calling thrilling”

Oh Virgin, your consenting
That night made bright as day and full of gladness
Healing of men cementing
Removing every sadness
An act by which He wipes away our madness

Thrice every day rejoicing
Are people of the God about that meeting
By your approval voicing
That pure angelic greeting
Remembering that joys of world are fleeting

Oh the martyrs of the harsh Climate
Unyielding and unstoppable deity
Sober in their intent they yield their blood for him
Oh the times! Oh the customs!
When will they yield something better
They walk around and see each other for slaughter
Like a lamb for the holocaust
For their bloodthirsty god
They strech out their arm
And they scream for help
But no messenger comes and they slaughter the child.
The old gods are gone, praised be the Climate,
The merciless and the cruel,
Let the child live, teach him the life and leave him for the green pastures that fill the mountain halls,
Don’t leave him the world, leave him for the world, 
Do it before he catches you and strikes you down
Oh the martyrs of the harsh Climate, ruthless in his conduct, unrighteous in his ways 

Quando video laborem de manibus tuis
Deus, Creator et Dux meam vitam aeternam
Lunam et stellas videbam, fecisti et eas
Quid est tum homo si videres eum in mundo?
Sum tantum scurra de fabulas tuas aeternas?
Sum tantum iocum qui dicis ad amicos tuos?
Igitur quomodo daberis nobis in vitam
Opera manuum tuarum dirigere certo?
Penso qui non sumus pulvis de farina dura
Sumus de digitis tuis grandissimus opus
Dabis ad nos tu coronam de gloriae sicut
Ut possimus vivere tecum in vitam aeternam