Kirken, den er et gammelt hus. Læresetningene er gamle, klærne presten bruker er gamle (i stil, og ofte i alder), og sproget en god del av kirkens dokumenter er skrevet på, og som den latinske ritus anerkjenner som sitt offisielle sprog, er såpass gammelt at dets morsmålsbærerne døde ut 1300 år siden, altså før Norge i det hele tatt blev kristnet. En god del mennesker i dagens Norge tenker og anser Kirken som irrelevant, som et lik som holder på råtne, som om den skal dekomponere fullstendig om du gir den noen få år til. De ugudeliges veier er ikke Herrens veier, de skjønner nemlig ikke hvordan fermentering fungerer.

Kanskje en av dette bladets oppskrifter har lært leserne om hvordan en kan fermentere agurker eller kål efter ureuropeisk vis. En skal vanligvis ta noen grønnsaker, sette dem i saltlaken, og la dem stå. Plutselig opplever den helt vanlige norske hodekålen en substansiell forvandling og ender opp som sauerkraut. Nu er den blitt til supermat og koster ti ganger så mye per kilo, den var tilsynelatende på vei til å dø, men se den lever. Parmesan lagres i minst ni måneder, god vin kan lagres i tiår, men alle disse har en utløpsdato, efter et halvt år er det ikke like trygt å ete sauerkraut, men går det an å si at denne analogien holder når det gjelder trosuttrykk? Har latinen gått ut på dato? Må sproget moderniseres for å gjøre troen relevant for dagens nordmenn.

Nei er ofte svaret, for det sies at latin er et hellig sprog. Men enhver som har lest Catullus vet at det er intet som gjør latin helligere enn norsk. For på latin kan en både uttrykke de beste velsignelser og de verste  forbannelser. Det sies også at latin er gammelt og kan uttrykke mere enn norsk. Det stemmer, men det kan også sies om gresk, sproget Det nye testamentet er skrevet på, og sproget som latinen henter sine fagbegrep fra (consubstantialis som vi synger i Credo er en oversettelse av den greske homoiousios). Eller er latinen kanskje universell og bevarer liturgisk kontinuitet? Men østlige ritus har aldri hatt problem med å bruke vernakulær og disse bevarer liturgisk kontinuitet til betydelig større grad, gitt at de feirer en 1500 år gammel liturgi. Er det kirkens offisielle sprog? Ja, men Vatikanet har i praksis gått over til dialekt av vulgærlatinen som vi kaller for italiensk. Dessuten skjønner så å si ingen katolikker i Norge latin, og da er det nesten på linje med magiske trylleformler som kan få Kirken til å oppleves som et museum. 

Hvorfor skal vi da beholde latin? Fordi den er vellagret og får Kirken til å smake godt. Latin er egentlig ikke et hellig sprog i seg selv, men deler av det sproget har vært fermentert i katolisismens lake. Å hive den ut i vinduet så plutselig hadde vært på lik linje med å helle Château Latour i vasken. Latinen gjør Kirken demokratisk, for også de døde får en stemme om hvordan liturgien bør feires. Latinen gjør Kirken appellerende, for det bærer et mystisk preg. Norsk kan bli som latin, men om tusen år, om vi bruker riktige mengdeforhold og lar den marineres i katolisismens saft. Jeg tror at en av måtene å gjøre det på er å videreutvikle salmeskatten og formidle katolske og ikke lutherske læresetninger i vår hymnologi. Vedlagt finner dere mitt forsøk på dette, jeg har ikke funnet en verdig melodi og jeg utfordrer derfor musikkyndige til å gjøre dette for meg.

Rik og fattig, høy og lav
Alle går til grunne
I det helvedmørke kav
Om en ei tar sundet
Ført av Herren Jesus Krist
Som forløser deg til sist

Ei kan gull forløse deg
Eller flytte stengslet
Velg imens du kan din vei
Som ei gjør deg fengslet
Kristi dyders offerprakt
Som all synd har ødelagt

I de mørke dagers løp
Står frem Kristi skare
Ødelagt er syndens svøp
Bønnenes fanfare
Hilser Seierherren stor
Og hans Rene Jomfrumor

En endring er på gang i det norske samfunnet – en endring som har vart i flere år. Den viser seg tydelig i NRKs valg om å hylle ramadan som en kulturell kuriøsitet, imens den kristne fastetiden blir forbigått. Selv fastelavenssøndagen har nu blitt dekket ved den magre bruksanvisningen til hvordan fastelavensboller skal konsumeres – som om bot og aske kan erstattes av kremfylte boller.

Til tross for at vår kristne kulturarv er en del av Kongerikets grunnlov, så lever trolig de fleste nordmenn uvitne om at kristne også har en fastetid pågående i dette øyeblikk. Jeg ville opprinnelig fokusere på hvordan det føles urettferdig at “alle” vet om id, men få vet om askeonsdag, men valgte heller å satse på paradokset: jo mer vi omfavner mangfold og inkludering, desto mer forsvinner korset i mengden. .

Kanskje er kristendommen på vei ut for både samtiden og vitenskapsmenn fordi de anser den som kun de svunne dagers efterlevning. Vitenskapelig sannhet, sier de, er ubenektelig, den baserer seg på empirisk og logisk evidens og reproduserbare undersøkelser, men kristendommen er ikke det. Derfor er den ikke relevant. Det er ved slike anledninger at en bør spørre seg om hvorvidt det de forteller om seg selv er sant. For om en lukter nok på vitenskapelig anlagte fasaden, oppdager en ganske straks en teft av materialisme forkledd i religiøs drakt. De forveksler hønen med egget, når de glemmer at kristne forskere eksisterte og eksisterer. De glemmer historien og det at Oxford er ikke bare nyateismens hjem, dets motto sier at “Herren er min opplysning”.

Utfordringen med materialismen er at den innestenger en, til tross for at det hevdes en frigjøring. Blind tro på vitenskapen lærer oss å veie stjerner og atomer, men ikke mors kjærlighet. Det er jo ingen logisk nødvendighet i at ens mor elsker en, kun en sannsynlighet. En konsekvent materialist reduserer mennesket til en vag ansamling av atomer, som forhåpentligvis også kan tenke. Et slikt atomreduksjonistisk syn på mennesker gjør det vanskelig å vite om jeg har kysset hunden eller bestemoren, å skille en tilfeldig gruppe av atomer fra en annen forutsetter noe høyere enn fysikk, det forutsetter metafysikk, som en konsekvent materialist avviser.

Inkludering og frihet settes høyt i det norske samfunn, friheten som stanser ved korset, men ikke ved halvmånen. Ramadan, våre muslimske medborgeres hellige tid, blir feiret, imens den kristne fastetiden forblir ukjent. Til syvende og sist handler ikke inkludering om å erstatte det som allerede finnes, men om å utvide det. Slikt innebærer kjærlighet, men en kan ikke elske andre med mindre en elsker seg selv. Og om vi ikke klarer å respektere vår egen kultur, så kan vi glemme å respektere andre.

Norges arv er efter grunnloven kristen og humanistisk. Dette er vårt verdigrunnlag med menneskeverd i midten. Likevel må det sies at vi er dårlige på både kristendom og humanisme

Når det kommer til kristendommen er Norge for lengst blitt et mye mindre troende land, eller slik Hans Majestet sa i sin tale “Nordmenn tror på alt og ingenting”. Dette er ikke bare synlig ved minimal deltakelse i gudstjenester og fjerning av julegudstjenesten som et kulturelt knutepunkt. Men også av nedlatende syn på kristne, som om kristne har gjennom tiden vært gledesdrepere. I dette landet er vi altså dårlige på kristendom, når flere vet om ramadan enn om kristen fastetid.

Hva med humanismen? Bare fordi human-etisk forbund eksisterer og skaper forvirring ved å bruke begrep som minner om humanismen, så må ikke det sekulære livssynet (altså religion uten tro) sammenlignes med humanisme som sådan. Jeg har alltid lurt på hvordan menneskeverd, som står i humanismen sentrum, kan legitimeres uten å innrømme at mennesker er skapt i Guds bilde. Det oppleves mer som om humanismen er en vekst ut fra kristendommens rot. Og som enhver vekst kan den ikke leve lenge uten roten. Men er vi gode humanister? Neppe. Mennesker i Norge har for vane å gå forbi dem de kjenner, og ikke hilse på ens naboer. De er flinke til å sosialisere kun ved inntak av betydelige mengder alkohol. Ellers er nordmenn stadig mer isolerte, sky og ensomme. Vi er altså dårlige til å være humane, for småprat innebærer blant annet anerkjennelse av en annens verdi, og dermed er vi ingen gode humanister heller.

De nye inhumane hedninger har startet det motsatte av Viktoriatiden med fokus på sex og frykt for døden. Verre enn noen kristne asketer avviser de livets virkeligheter, slik som det vakre, og bygger de vederstyggeligste bygninger som finnes. Til tross for fokus på miljøvennlighet skal disse bygningene ikke stå mer enn 50 år. De ser med avsky på det humane, på den menneskelige varmen som oppnås ved ekte kommunikasjon, som av og til må begynne med småprat. Det finnes et eget ord for den type mennesker – kynikere – og om menneskene ikke skal være i stand til å gjenoppdage sin kristne og humanistiske arv så skal Norge ha kynisk egoisme som sitt verdigrunnlag om noen korte år.